Havbruk trenger regulering som tåler møtet med virkeligheten
Sjømat Norge advarer mot havbruksregulering basert på usikre modeller, med store konsekvenser for næring, investeringer og kystsamfunn.
Direktør for havbruk i Sjømat Norge.
I et innlegg på Kyst.no tar åtte fremstående forskere til orde for en bred diskusjon om utformingen av framtidens luseregulering. Der adresseres bekymringer knyttet til overregulering og behovet for at det i fremtidig regulering av havbruksnæringen tas hensyn til bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske realiteter. Sjømat Norge deler bekymringene og er enige om behovet.
Regjeringen og Stortinget arbeider nå med omfattende endringer i reguleringen av norsk havbruk, etter behandling av Havbruksmeldingen i Stortinget. Det er et omforent mål om at et nytt reguleringssystem skal gi forutsigbarhet og økt matproduksjon innenfor bærekraftige rammer, samtidig som man unngår unødvendige økonomiske tap for næring og samfunn.
- Gir sprikende resultater
Havbruksutvalgets NOU (2023:23) Havbruksmeldingen og havbruksforliket fra 2025 har én fellesnevner: Reguleringene skal bygge på beregninger av luseindusert dødelighet på vill laksefisk, hvor det også legges opp til at estimert lusedødelighet på sjøørret skal inn som ny regulator.
Når så mye av fremtidens rammevilkår for landets nest største eksportnæring og en av landets absolutt viktigste distriktsnæringer i realiteten kun skal bygges på påvirkning fra lakselus, må kunnskapsgrunnlaget og systemet for å måle dette være solid, ikke beheftet med stor usikkerhet. Stortinget sa, med bredt flertall, at havbruksnæringen skal reguleres med bakgrunn i kunnskap om faktisk og relativ påvirkning på miljø.
Modellene som benyttes i dagens system som beregner luseindusert dødelighet er omstridte, gir sprikende resultater og er langt fra verifiserte i faktisk data langs hele kysten. Det samme gjelder grenseverdiene som brukes i modelleringene. Dette er ikke bare en faglig utfordring– det er en samfunnsøkonomisk risiko med mulig potensielle alvorlige konsekvenser for lokalsamfunn, bosetting og kommuneøkonomi.
Usikre modeller
Det er enighet blant forskerne om at luseindusert dødelighet er en av flere faktorer, ikke en hovedårsak, til dødelighet på vill laksefisk den tiden den oppholder seg i sjø. Det er vist at dødeligheten er godt over 90 prosent uten påvirkning fra havbruk. Hvor stor tilleggsfaktoren havbruk er, er det derimot ikke enighet om.
Det er lite, om noe, empiri på hvilke påslag spredning av lus fra anlegg gir på utvandrende smolt. Det er også usikkerhet om når og hvordan villaksen vandrer ut fra elvene. Observasjonsdata gjennom videoovervåkning viser utvandringen ofte skjer tidligere enn modellene legger til grunn, noe som bidrar til å overestimere effekten fra havbruk.
Hvis et system med usikre modeller på et omdiskutert kunnskapsgrunnlag skal styre produksjonen i en av Norges viktigste eksportnæringer, kan konsekvensene av strengt tolkede estimater få store negative konsekvenser: investeringstørke, redusert matproduksjon, og tap av titusenvis av arbeidsplasser langs kysten.
Det er vanskelig å forklare for kystsamfunn som står i omstilling at arbeidsplassene deres settes på spill av beregninger som forskerne selv ikke er enige om, og som helt opplagt har stor usikkerhet. Vi må derfor kunne forvente at regjeringen følger opp Stortingets klare bestilling om en kunnskapsgjennomgang med deltakelse fra «et bredt sammensett utvalg av forskere og fagfolk».
Det foreslås også en innføring av avgift på tapt fisk som vil belaste selskapene dobbelt – først gjennom lusekvoter som reduserer produksjonen, deretter gjennom avgift på tap som allerede slår økonomisk inn i driften. En slik dobbelregulering svekker næringens evne til å investere i nettopp den teknologiske utviklingen som myndighetene etterspør.
3 prinsipper
Det er fullt mulig å regulere ansvarlig, men det må gjøres klokt. Derfor må tre prinsipper ligge fast:
1. reguleringen må være faktabasert. Den må bygge på empiri og robuste data – ikke modeller med høy usikkerhet.
2. samfunnsøkonomiske konsekvenser må hensyntas i reguleringene. Havbruk er avgjørende for bosetting, arbeidsplasser, verdiskaping og Norges beredskapsevne i store deler av Kyst-Norge.
3. endringene i reguleringene må skje i et realistisk tempo. Krav om teknologiskift tar tid. Krav som avhenger av ny teknologi må følge tilgjengelighet av kraft, økonomi og faktisk moden teknologi – ikke politisk hastverk (og dårlig håndverk).
En bedre dialog mellom myndigheter, forskning og næring er en nødvendighet. Derfor bør det, som Stortinget har bedt om, etableres et formalisert forum der næringen får reell deltakelse i utviklingen av fremtidens regulering, slik at man sammen kan finne løsninger som både reduserer miljøpåvirkning og sikrer bærekraftig vekst.
Norsk havbruk ønsker ansvarlig regulering. En regulering som reelt bygger på faktisk og målbar påvirkning på miljøet, en regulering som tar i bruk hele bærekraftbegrepet, inkludert sosial og økonomisk bærekraft. en regulering som anerkjenner og hensyntar kunnskapsmangel og faglig uenighet.
Det vi ikke ønsker, er et system som skaper usikkerhet, undergraver investeringer og svekker kystsamfunnene. Skal havbruk fortsatt være en av Norges viktigste framtidsnæringer, må reguleringene tåle virkeligheten de skal virke i.
