Laks som hopper i sjøen hos Norsk Havbrukssenter. Illustrasjonsfoto: Kyst.no
Strengere lusekrav: Effektiv medisin eller brutalt regime?
Lusedata fra norske oppdrettsanlegg viser en positiv utvikling. Men bak tallene ligger en urovekkende trend. Er «kuren» tilpasset «sykdommen»?
Denne artikkelen er skrevet av: Mari Lie Larsen, Irja Vormedal og Karoline H. Flåm, Fridtjof Nansen Institutt
Lakselusa anses i dag som en av de største truslene mot vill laksefisk. Den finnes naturlig langs hele kysten, men med et høyt antall luseverter i oppdrettsanleggene har smittepresset og risikoen for dødelighet blant de ville bestandene økt. Gjennom en årrekke har bransjen forsøkt å begrense problemet - men lusa har vist seg å være en «hard nøtt å knekke».
Lakselus er i dag den mest sentrale miljøindikatoren som benyttes av forvaltningen, og myndighetene har de senere årene stilt næringen overfor stadig tøffere lusekrav. Fra 2013 ble tiltaksgrenser erstattet av absoluttgrenser, og ukentlige innrapporteringer erstattet månedlige. Absoluttgrensen ble satt til 0,5 voksne hunnlus per oppdrettsfisk.
