Ny kunnskap om tenacibaculose hos laks

Tenacibaculose er en alvorlig ‘kjøttspisende’ infeksjon hos oppdrettslaks i kaldt sjøvann hvor hodet og finnene vanligvis blir hardest angrepet. Sykdommen er ikke meldepliktig og er forholdsvis lett å diagnostisere i felt. Direkte mikroskopi fra hudsår viser lange trådlignende bakterier karakteristisk for Tenacibaculum-artene. Bakterien vokser på agar med sjøsalter, med karakteristiske gule kolonier. Selv om antall utbrudd sannsynligvis er underrapportert, indikerer Veterinærinstituttets årlige spørreskjema til fiskehelsepersonell landet rundt, at tenacibaculose har vært et økende problem i norsk lakseoppdrett de siste årene og en av de viktigste årsakene til dårlig velferd og dødelighet i matfiskfasen.

Mange arter i Tenacibaculum-slekten finnes i rikelige mengder i det marine miljøet hvor de gjør en viktig jobb med degradering av dødt organisk materiale. Tidligere forskning ved Veterinærinstituttet har vist at flere forskjellige arter og genotyper finnes i sår hos laks. Det er ikke usannsynlig at evnen til å bryte ned organisk materiale i miljøet også spiller en rolle for utvikling av sår hos laks. Sykdommen har ikke vært lett å gjenskape i smitteforsøk og vi mangler fortsatt en god forståelse av hvilken rolle de forskjellige variantene av Tenacibaculum spp. har i sårutvikling.

Flere fiskepatogene bakteriearter er egentlig ‘miljøbakterier’ hvor de fleste lever et harmløst liv ‘ute i det fri’, mens bare noen få varianter innenfor artene (genotyper) har blitt spesialiserte sykdomsfremkallende bakterier for fisk. Dette er bl.a. tilfellet for anerkjente sykdomsfremkallende bakterier som Vibrio anguillarum, Yersinia ruckeri og Moritella viscosa. Det er derfor ikke usannsynlig at en tilsvarende situasjon foreligger blant Tenacibaculum og utvikling av sår hos laks. Det kan bl.a. ikke utelukkes at noen Tenacibaculum-arter er tett knyttet til sårutvikling, mens andre nær beslektede typer kun relateres til ‘passiv’ kolonisering av et allerede etablert og åpent sår. En slik hypotese støttes av at flere forskjellige typer av Tenacibaculum ofte påvises fra samme fisk i samme utbrudd og at sykdommen ikke spres lett horisontalt fra merd til merd.