Leserinnlegg:

Illustrasjonsbilde av laks i merd. Foto: Ole Andreas Drønen
Illustrasjonsbilde av laks i merd. Foto: Ole Andreas Drønen

- Når vanlige folk blir kjeppjaga ut av landet

Hvorfor skal det være slik i Norge at de som sparer skal straffes med formuesskatt, mens det skal lønne seg å sløse pengene bort?

Publisert Sist oppdatert

Svein Bakke skriver i dette leserinlegget (som gjengis i sin helhet under) at på starten av 2000-tallet startet hans far og mor oppdrettsvirksomhet i Ballangen.

Risikoen var usedvanlig høy, og når de startet med alt av jordisk gods pantsatt, gikk oppdrettsselskaper rundt oss konkurs og prisene var langt under produksjonskostnadene. Heldigvis gikk det bra – Ballangen Sjøfarm er i dag solid økonomisk med fremtidstru og store prosjekter i emning. Inntil nå.....

Jeg investerte ved hjelp av noen små oppsparte midler i dette. Det gikk bra. Jeg har fått være med på oppbyggingen av selskapet fra starten. Jeg har hatt lønn på halvparten av en politiker. I tillegg har jeg brukt 15 år av mitt liv til å bygge meg opp et økonomisk fundament som massør som skulle gå til å hjelpe mine barn med innpass i boligmarkedet og til alderdommen. Ikke en krone ble tatt ut i lønn fra dette – kjerringa sa vi sparte oss til fant. Det kan se ut som hun får rett....

Hvorfor skal det være slik i Norge at de som sparer skal straffes med formuesskatt, mens det skal lønne seg å sløse pengene bort?

Forvarselet om at noe skummelt var igangsatt var når vi fikk en bonde til finansminister – skulle tatt seg ut å sette en siviløkonom som agronom. Jeg er siviløkonom og jeg har prøvd – det gikk ikke bra. Politikere er visst blitt en profesjon – det betyr at de fjerner seg fra virkeligheten, de fjerner seg fra kunnskap om å jobbe i næringslivet og de fjerner seg fra kompetansen om vanlige folk.

Så begynte tordenværet – i juni havnet et A4 ark i postkassen fra politikerne, hvor formuen på oppdrettstillatelser ble mangedoblet. Ut av det blå, et tydelig venstrehåndsarbeid. Revisorer, regnskapsførere og andre kompetente på den slags skjønner ingenting. Hvordan skal dette behandles? Det som er sikkert – dette blir å koste.

Sykepleiere og lærere ble klappet frem under koronaen – når den verste kneika var over skulle de få betalt. Nei – tvungen lønnsnemd ble resultatet. Politikerne satte foten ned. I det samme året som politikerne innvilget seg selv en lønnsøkning på det dobbelte av vanlige folk. Politikere er ikke vanlige folk lengre.

Så kommer hammerslaget – det privateide næringslivets armageddon.

Formuesskatten får en trippeløkning – den tidligere nevnte verdsettingen av oppdrettstillatelser, økning av skattesatsen og til slutt reduksjon av fradraget for å eie aksjer.

Utbytteskatten – 2 nye prosentpoeng økning. De 15 årene jeg har brukt som massør for å spare opp penger til å hjelpe mine barn og til alderdommen, skal staten ha 7 av de årene.

Produksjonsavgiften og naturressursskatten – tredobling.

Arbeidsgiveravgiften – 5% til.

Alt dette skal betales fra vår kjære oppdrettsbedrift også når bedriften blir å gå i minus – for det kommer til å skje. Ingenting vokser inn i himmelen, og himmelen er nå kullsvart.

Privateide aksjonærer er blitt en stor utgiftspost og risiko for selskapet vi bygde opp. Selge? Hvem skal kjøpe? Staten? Kommunen?

Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Jeg vet bare at jeg må gjøre noe. Mitt kjære Norge vil ikke ha meg her mer, slik føles det. Jeg er redd. Jeg er redd for at jeg ikke får muligheten til å hjelpe mine barn, jeg er redd for at jeg ikke får betalt regningene mine og jeg er redd for staten og politikerne som ønsker å berike seg selv og utslette familie eide bedrifter. Hva blir det neste? Sensur på media?

Hva skal til for at vi tar til gatene og sier tydelig ifra? Vi er et lojalt folkeslag, men hvor stopper lojaliteten – er det ikke på tide at vi søker sammen og sier nok er nok? Lovlydig – helt klart, like klart som at vi bør samles foran Stortinget.

Jeg befinner meg nå i en posisjon hvor jeg er redd for fremtiden. Jeg er redd for de som styrer dette landet. De dyrker seg selv og beriker seg selv på bekostning av vanlige folk. Jeg kan ikke sitte stille i båten og se den økonomiske tsunamien komme å ta meg og min familie. Jeg må gjøre noe. Norge vil ikke ha meg – en massør, økonom, oppdretter og fotballtrener. Jeg har bestilt takst på huset. Heldigvis det eneste jeg eier og har – ikke har jeg hytte, ikke fly, ikke båt. Jeg må flytte. Jeg er et vanlig menneske, og vanlige folk blir kjeppjaga ut av dette landet.