Kronikk:
Alle diskuterer lusekvoter – men er teknologien klar?
I den første artikkelen fra HAVREG-prosjektet viste Tveterås m.fl. at designvalgene i lusereguleringen har store økonomiske konsekvenser – og at debatten om kvotenivåer, fordelingsmekanismer og sanksjoner haster. Scenarioene som ble fremhevet i den første artikkelen forutsetter at næringen kan investere og omstille seg ned til lave lusenivåer gjennom ny teknologi. Kan den det? Og hvor lang tid vil det ta?
Omstilling er nødvendig – spørsmålet er ikke om, men hvordan. Dette spørsmålet stiller vi i den andre artikkelen fra HAVREG-prosjektet. I prosjektet er vi i gang med en systematisk gjennomgang av de teknologiske, infrastrukturelle og kompetansemessige forutsetningene for reguleringsreformen.
Teknologien finnes – men er kostbar og til dels umoden
Flere lovende produksjonsteknologier kan redusere lusenivåene: lukkede, semi-lukkede og nedsenkbare anlegg. Men disse teknologiene kan ikke løse alle utfordringene næringen møter. Lukkede anlegg kan eliminere luseproblemet, men kostnadene er høye – Mowis konserndirektør påpeker at det «trengs langt mer kostnadseffektive konsepter» – og fysisk barriere mot lus er ikke det samme som barriere mot sykdomsfremkallende agens. Og erfaringene er foreløpig begrenset til produksjon av storsmolt. Kun en håndfull selskaper har gjennomført en hel produksjonssyklus – fra smolt til slaktefisk – i lukkede sjøbaserte anlegg.
Fremtidens løsning er trolig en kombinasjon av teknologier. En studie av 45 lokaliteter i Nordhordland indikerer at strategisk plassering av lukkede anlegg på bare 6 av lokalitetene kan redusere lusebehandling med omtrent 60 prosent.
Målesystemene holder ikke
Lusekvoter forutsetter pålitelig lusetelling. Automatiske tellesystemer viser stort potensial og gir et langt høyere statistisk grunnlag, men teller systematisk 50–100 prosent høyere tall enn manuell telling og man opererer derfor med ulike lusetall og skaleringsfaktorer. Det finnes enda ingen nasjonal standard for å validere de 8 tellesystemene som er tilgjengelige på markedet, og nye utfordringer følger med: å skille lakselus fra skottelus og å kontrollere for hvordan ytre miljøpåvirkninger påvirker de ulike tellesystemene ulikt. Et kvotesystem med store økonomiske konsekvenser kan ikke hvile på et målegrunnlag som ikke er validert.
Infrastrukturen mangler
Selv om nye produksjonsteknologier var modne i dag, mangler mye av den underliggende infrastrukturen. Lukkede anlegg har et effektbehov på 200–2 000 kW, mot 10–100 kW for tradisjonelle merder. Med 2 prosent vekst i næringen vil det samlede strømbehovet mer enn tredobles til 7,5 TWh innen 2040, og det er fremdeles begrenset hvor mange anlegg som er tilknyttet landstrøm.
Lukkede systemer samler opp noe av det åpne merder slipper ut – men fiskeslam fra saltvannsoppdrett kan per i dag ikke brukes som gjødsel. Og ikke alle lokaliteter er egnet for alle teknologier: fysiske forhold som bølger, strøm og dybde begrenser hvilke løsninger som kan brukes hvor.
Forvaltningen er ikke tilpasset
Ny teknologi krever ny kompetanse – ikke bare hos oppdretterne og leverandørene, men i hele forvaltningssystemet. Reguleringsreformen forutsetter en forvaltning som kan sette funksjonskrav, verifisere ny teknologi og håndtere økt kompleksitet – også i kommunene, som kan få ansvar for arealplanlegging tilpasset ny teknologi. Hvordan denne kapasiteten skal bygges og hvilke myndigheter som bør ha ansvar for hva, er i forslagene til ny regulering av havbruksnæringen i liten grad adressert. Riksrevisjonen har allerede påpekt at myndighetene ikke håndterer utfordringer med rundt 15 prosent dødelighet godt nok.
Vi trenger en omstillingsavtale
Alt dette henger sammen – og ingen enkelt aktør kan løse det alene. Reguleringsreformen innebærer gjennomgripende endringer i teknologi, regelverk, infrastruktur og forvaltning samtidig. Det er urealistisk å forvente at en omstilling av dette omfanget kan gjennomføres uten betydelig usikkerhet underveis, men desto viktigere er det å redusere noe av risikoen for store investeringsbeslutninger.
Det trengs trolig en forpliktende «omstillingsavtale» mellom myndigheter og næring – med et langsiktig tidsperspektiv, konkrete milepæler og forpliktelser for begge parter. Myndighetene må gi forutsigbare rammer og tilstrekkelig tid. Men næringen må på sin side investere aktivt i omstillingen, ikke vente til det blir påkrevd.
Teknologiomstillingen reiser like vanskelige spørsmål som lusekvoter, men har fått langt mindre oppmerksomhet. Leverandører, ingeniører, personell med operativ erfaring og HMS-eksperter sitter med viktig kunnskap om hva som er teknisk gjennomførbart og hvor lang tid omstillingen realistisk tar. Disse stemmene må med i diskusjonen.
En mer omfattende beskrivelse av disse forholdene er tilgjengelig i artikkelen «Teknologisk omstilling i havbruk – hva skal til for å innfri lusekvoter?» som vi i dag publiserte.
Kronikken er skrevet i tilknytning til HAVREG-prosjektet, finansiert av FHF.
