Fiskehelsebiolog Mattias Bendiksen Lind har skrevet et innlegg om debatten som nå går om oppdrettsfiskens helse og velferd, som etterlyser klare politiske krav fra regjeringa til næringa for å få ned dødeligheten og bedre velferden.

Kronikk:

Fiskehelsebiolog Mattias Bendiksen Lind har skrevet et innlegg om debatten som nå går om oppdrettsfiskens helse og velferd, som etterlyser klare politiske krav fra regjeringa til næringa for å få ned dødeligheten og bedre velferden.

Fiskeriministeren må komme oppdrettsfisken til unnsetning

Regjeringa må begynne å ta fiskens helse på alvor. Det må stilles klare krav om lav dødelighet og god dyrevelferd i oppdrettsanleggene.

Publisert Sist oppdatert

Fiskehelsebiologer og akvaveterinærer er de som kjenner helse- og velferdssituasjonen hos oppdrettsfisken aller best. Over flere år har fiskehelsepersonell langs kysten ropt varsko om at velferden blir stadig verre. I fjor døde 58 millioner oppdrettsfisk i merder langs kysten, ifølge Veterinærinstituttets fiskehelserapport. 

Dette er resultatet av en manglende politisk vilje til å prioritere dyrevelferden i en av Norges viktigste eksportnæringer. 

Den siste tida har oppdrettsfiskens velferd og helse fått mye oppmerksomhet etter mange nyhetssaker om død og lidende oppdrettsfisk hos flere av landets store oppdrettskonsern. Fiskeriministeren har bedt næringen rydde opp. Det er vi glad for å høre, men hva regjeringen selv vil gjøre for å bedre fiskevelferden, vet vi lite om. 

Sakene har fått stor oppmerksomhet, men alle vi som jobber med oppdrettsfisk vet at dette ikke er unike særtilfeller. Når 58 millioner fisk dør i merder årlig er det klart at død fisk er noe fiskehelsepersonell møter alt for ofte ute på jobb. 

Vårt klare inntrykk er at oppdrettsnæringen består av seriøse aktører som forholder seg til de regulatoriske rammene med hard hånd. Problemet er at regelverket ikke setter fiskens helse og velferd først. Dagens regulering baseres i stor grad på forvaltning av lakselus, og hvorvidt lakselusen utgjør en trussel for ville bestander av laksefisk. 

Gjennom trafikklyssystemet belønnes aktører i områder som holder lave lusenivåer med produksjonsvekst (grønt lys), mens aktører i områder med mye lus kan straffes med reduksjon (rødt lys). Dette fører til at de økonomiske insentivene for å holde lusenivået lavt er store. Samtidig fører ensidig oppmerksomhet på lakselus til at dyrevelferden i stor grad er overlatt til den enkelte oppdretters vilje. Den som betaler prisen for dette er fisken. 

Den viktigste årsaken til dødelighet og dårlig velferd hos oppdrettsfisken er nettopp behandling mot lakselus. Når nivået av lakselus når et visst nivå, må fisken behandles for å fjerne lusa. De vanligste metodene er enten at fisken utsettes for oppvarmet sjøvann eller at lusa spyles av fisken. Felles for alle behandlingsmetodene er at de er svært tøffe for fisken. 

For en frisk oppdrettslaks kan lusebehandling under oppsyn av erfarne fagfolk gjennomføres med akseptable konsekvenser for fisken. Problemene starter som oftest når fisken må behandles hyppig og får kort tid til å restituere mellom behandlingene. Det kan også oppstå tilfeller hvor fisken er smittet av sykdom eller har andre helseplager som gjør den mindre robust. 

Paradoksalt nok betyr dagens regulering i praksis at aktører som utsetter fisken for hyppige behandlinger, og i verste fall lidelse og død, kan bli premiert med muligheten til å produsere mer fisk. Samtidig vil en aktør som unngår behandling av hensyn til fiskens velferd, i verste fall risikere reduksjon av produksjonen fordi lusenivåene tidvis kan overskride grensen. 

Fiskehelsepersonell langs kysten ser at aktørene som tar nettopp fiskehelse og fiskevelferd på alvor, lykkes med å oppnå lav dødelighet og gode resultater. Det er mange eksempler på at det er mulig å drive oppdrett med lav dødelighet og god dyrevelferd.

Samtidig handler jobben i stadig større grad om å ivareta en dyrehelse som er under press. Fiskehelsepersonell loser fisken gjennom behandlinger på best mulig vis, men valget står altfor ofte mellom det som gjør «minst vondt». 

Nå krever vi drahjelp fra regjeringa for å sette fart i arbeidet med å prioritere oppdrettsfiskens helse. Dyrevelferd har lenge stått langt ned på lista til politikerne. Den nye dyrevelferdsmeldingen er blitt utsatt flere ganger. 

Vi har derfor en klar forventning om at fiskeriministeren kommer oppdrettsfisken til unnsetning, og stiller tydelige krav til at oppdrettslaksen skal ha det bra. Dyrevelferd kan ikke lengre være frivillig for oppdrettsselskapene.

Det er på høy tid at vi får på plass et regelverk som setter fiskens helse og velferd først. Krav til lav dødelighet må inn i trafikklyssystemet. Det vil styrke aktører som prioriterer dyrevelferd, og få konsekvenser for aktører som over tid driver med høy dødelighet. Vi har hørt nok festtaler om hvor viktig det er med god dyrevelferd - det er tid for konkret handling.